Kategoriarkiv: 1840-tallet

Det var en viktig oppgave for en ung dame å bli godt gift

Postet den av

Sjekk gjerne innholdsfortegnelsen før du leser et enkelt blogginnlegg.

Det er blitt skrevet litteratur om hvor mye stress det var for å bli godt gift før i tiden. En av de viktigste bøkene var «Amtmannens døtre» av Camilla Collet. Første versjon ble skrevet i 1854 og den kom i flere versjoner etter dette. Jeg vil tro det var en lik situasjonen for Aall-Fabricus kvinnene da de alle vokste opp i relativt velhavende familier på 1800-tallet.

Med utgangspunkt i de livshistoriene som Bibbas opptegnelser gir et innblikk i, så forstår jeg hvordan man som ung dame med litt perspektiv og forståelse av sin livssituasjon, kan være villig til å forsake egen nytelse som kjærlighetsekteskap, fordi et ekteskap med en mann med god økonomi kunne redde hele slekta i mange generasjoner. Bibbas familiehistorie viser dette klart.

Som det framgår av denne familiehistorien så «redder» Bibbas onkel, Hr. Flood, både sin svigerfar og to svigerinner fra armoden, samt sikrer fire små nieser utdannelse og muligheter for «godt gifte» senere.

Fru Flood var født Hanna Thomine Magdalena Aall og var en av tre søstre som levde opp til voksen alder. Hun giftet seg med jerverkseier Jørgen Flood. De to andre søstrene var Amborg Nicoline og Elisabeth Jørgine Birgitte (Betzy). Betzy blir også godt gift med Jacob Schiwe Fabricius som var sønn av en admiral og selv på vei opp i de militære rekker. De tre søstrene hadde også en bror, Niels Weyer Aall, men han hadde tydeligvis ikke noe å bidra med.

To av de tre Aall døtrene blir godt gift, mens Amborg var enslig. Amborg fikk økonomisk støtte av Fabricius. I en alder av 40 år dør Fabricius plutselig og Betzy sitter igjen som enke med fire små døtre og Amborg uten viktig økonimisk støtte.

Siden Fabricius var offiser i det militære får Betzy enkepensjon på 180 daler per år. Ut fra brevet fra 1834 så er dette knapt nok til å dekke en, for dem, enkel bolig. Det finnes ikke offentlig skole for piker på den tiden og med kun enkepensjon ville det neppe vært økonomi til å betale for undervisning for de fire døtrene til Betzy og Fabricius. Så Hr. Floods gode økonomi gir da disse fire jentene mulighet for utdannelse. Noe som økte muligheten for å bli godt gift.

En annen ting Bibbis opptegnelser viser er at søstre holder sammen! Amborg flytter sammen med Betzy og de hjelpes ad med oppdragelse av småjentene og deler utgifter til husholdet. Hr. Flood sparer vel også penger ved å ha kun en leie å betale for. Betzy og Amborg forsøker også å tjene penger ved å jobbe litt, men det var sikkert begrenset med jobber for slike som dem og som var akseptable innen deres sosiale kretser. Lærerinne var tydeligvis godkjent arbeid. Og det var tydeligvis viktig for dem at jentebarna fikk utdannelse.

En tredje innsikt er at menn også har ansvar for sine svigerinners ve og vel. Hvis man har økonomi til det vil jeg tro det forventes at man finansierer hele slekta. Dette må nok ha vært et sterkt press på mennene på denne tiden – kanskje like stort som det kvinnene opplevde for å bli godt gift. Mennene skulle være godt gifte og kunne ta vare på sine foreldre, søstre, svigerinner – og også hjelpe brødre hvis de hadde økonomiske problemer. Jeg lurer på om det siste var mer «forretningsmessig» og ikke så «almissepreget» som det å ta vare på søstre og svigerinner?

Jeg ser liknende situasjoner i andre deler av familien hvor en med god økonomi has ansvar for slektninger som kan være ganske langt ute, men kommet i økonomisk vanskelig situasjon, typisk enker med døtre.

Dette ansvaret for hele slekta hvis man har god økonomi kjenner jeg igjen fra omtaler av «problemer» med å ansette lokale hjelpearbeidere i utviklingsland. De lokale er under et stort press for å skaffe jobb til slekta og finne andre måter slekta kan tjene penger på det hjelpearbiedet den ansatte er involvert i. Jeg vil anta dette presset tilsvarer det presset som var på Bibba Hoells tid.

Ett siste sukk: I dag forventer jetene (av seg selv) at de må være pene og atraktive så de får skaffet seg en flott mann å elske og som tar sin del av ansvaret hjemme. De må også skaffe seg utdannelse og et utkomme som gjør at de greier seg bra økonomisk. Før måtte man «bare» være attraktiv nok til å skaffe seg en rik mann, og det var delvis også foreldrenes og resten av familiens ansvar. Det var vel derfor resten av slekta blandet seg inn i de unge damenes liv og levnet.

Men både da og nå var det et stort press på de unge damene. Mens det da var et stort ytre press fra omgivelsene så er vel presset i dag vel så mye egne krav til seg selv. Og feil kan man bare skylde på seg selv og det går bare (mest) ut over en selv. Den gangen hadde man flere å skylde på hvis ting ikke gikk etter ønsket, samtidig som å feile kunne gå ut over hele slekta. Slitsom kan det være å være ung dame uansett!

Opptegnelser Bibba Hoell – 3

Postet den av

Innelding

Den siste delen av opptegnelsene omhandler tante Ambor og en dramatisk hendelse i hennes liv.

Moren til Bibba og tante Ambor var datter av Eidsvollsmannen Jørgen Aall, også omtalt i Wikipedia. Han var også fra Porsgrunn, slik bestefar Fabricius var. Broren til faren var Jacob Aall og han er nok en mer kjent Eidsvollsmann enn Jørgen.

Bestefar Jørgen Aall var død allerede i 1833. Han var svært velholden helt til krigen og blokadene startet i 1807. Han drev med trelast og mange av skipene hans ble oppbrakt av fienden. Spesielt i tiden 1812-1814 sliter han økonomisk. Brannen som omtales under her skjedde i 1813 og ødela Jørgen Aalls store gård i Porsgrunn og han hadde ikke råd til å bygge den opp igjen. De måtte derfor bo på sommerstedet «Roligheden» hele året. Han måtte innstille virksomheten i 1820-årene og broren hans Jacob kjøpte «Roligheden» og lot Jørgen bo der til sin død.

Rolighed

Dette bildet er klippet ut fra en digitalisert versjon av værket «Slægten Aal» av Haagen Krog Steffens som er i to deler: Del 1 og Del 2. Fra side 320 og utover (det er i del 2) står det om Jørgen Aall.

OPPTEGNELSER 3

Nu har jeg igjen tante Ambors værelse. Det hadde bare et vindu der vendte ut mot bakker, og der stod tantes lænestol og det runde bord. På veggen til soveværelse stod sofaen med et bord foran og like overfor var en alkove, hvordi tantes seng stod. Der var så hyggelig hos tante, altid mødte vi et venlig ansigt når vi kom ind til hende. Dog jeg tror, at hun bør ha et særskilt kapitel som vi vil kalde:
Tante Ambors minde.
Du kjære gamle tante Ambor, hvor levende står du ikke for mig! Det er umulig at tenke tilbake på vor barndom uten at du er indflettet deri. Du som ganske vist av Herren ar anvist den plads i livet for at du ved siden av mor skulde utøve en så god influtelse på hel vor utviklings, thi efter de erfaringer jeg har gjort i mit liv og jeg ser tilbake på det med en kristens blikk, da ser jeg altid Guds faders hånd du har ledet os i de forhold der vid drage os til målet: det evige liv.
Gud knuttet os således sammen og en gang skal vi forstå det. Aa, for en jubel, og frelse so en brand i ilden, skal vi møtes, love Herren og takke dem, der har været hans redskab til vor frelse.
Tante Ambor var mors eldste søster. De hadde været 9 barn, 8 døtre og 1 søn. Han var gift og bodde i Larvik. De 5 søstre var døde lenge før vi kom til Porsgrund, og de lå alle begravet på kirkegården der.
Bedstefar Aal var en velstående mand. Han fik penge med bedstemor der var datter av en handelsmand Weger fra Drammen, og hun skal ha været en dygtig husmor men døde tidlig, da mor var 11 år. Bedstefar Aal eiet en stor går i Porsgrund, der bodde familien om vinteren. Men så hadde han bygget en mindre går på en ø som han eiet i nærheten av byen, og der bodde de om sommeren. Den var tet bevokset med trær og andle og blev kaldt ”Roligheten”, det var også et yndig sted. Vi barn var der ofte om sommeren med tante og mor og moret os meget ved at se deres barndomshjem.
Mens bestemor endnu levet hendte der en begivenhet som for altid satte et tungt merke i tantes liv. De bodde i huset i byen og en nat brød der ut ild og hele huset brendte op. Alle belv reddet men tante Ambor var ikke til at finde. Bestemor vred sine hænder og bad om at man måtte gjøre alt for at redde hende. Endelig var der en modig mand, en tjenestegut der på gården. Han blev altid kadt ”Ola Gut” og var sit herskap meget hengiven. Han klatret op på en høe stige helt op til loftet, og der midt i flammerne, fant han tante, aldeles fortvilet. ”Lad mig brænde, det er min skyld” var alt hva hun sa, men den sterke mand tok hende med magt og bar hende ned.
Kort efter styrtet huset sammen. Tante var så forbrændt, at hun altid hadde ar efter det, især i ansigtet. Hun hadde ligget og lest ved lys om natten og så hadde lyset tat fat i sengeomhænget. I fuld forfærdelse hadde hun så styrtet op på loftet og gjemt seg der. Olagut var siden hele familiens yndling.

Dette var siste del av Bibbis opptegnelser. Her er omtalen av brannen fra boka «Slægten Aall»:

Om Brannen

Jørgen Aall tapte nok store verdier når gården hans i Porsgrunn sentrum brant opp og kan vel være et sterkt bidrag til at han ikke klarte å drive selskapet sitt videre. Så Ambor hadde nok «mye å tenke på» i forhold til at hun følte skyld for at brannen oppsto.

Opptegnelser Bibba Hoell – 2

Postet den av

Innleding

Onkel Flood som omtales her var gift med søsteren til moren til Bibba. Hun het Hanna Thomine Magdalena, født Aall, 1796-1863. Gift 1818 med onkel Flood, dvs Consul Jørgen Flood til Bolvig Jernværk, 1792-1867. Moren til Bibba, tante Ambor og Fru Flood var alle døtre etter Jørgen Aall som døde i 1833. Aall-slekta var knyttet til flere ulike jernverk i Norge noe onkel Flood også var.

Det som jeg synes kommer tydelig fram her er at det er mors-slekta som i hovedsak tar ansvar for en søster/datter/svigerinne som er blitt enke – og at søstre holder sammen. Jeg har brev og historier fra andre deler av slekta som også viser dette.

OPPTEGNELSER 1 – første del av opptegnelsene

OPPTEGNELSER 2

Mors møbler og saker som måtte sendes med en fragtbåt efter den tids bruk, ankom endelig og hun fik da sit nye hjem ordnet. Det ble bestemt at mors eldste søster Ambor skulde bo hos os. Hun var selv en hjemløs fugl og hadde i de sidste år måttet bo hos fremmede og var lærerinde i sprog hvori hun var meget flink. Men så arvet hun efter en veninde, frk Løvenskjold, noen tusind spd. Jeg husker ikke nu hvor meget, men det var nok til at vår nøysomme tante levet sorgfritt av rendtene og enda kunde dele litt med andre. Hun skulde betale mor 6 spd om måneden, men selv holde sig med ved, lys og vask. Således ordnet Gud det i sin barmhjertighet at de to søstre skulde bo sammen hvilket skulde ha så god indflydelse på os barn.

Så flyttet vi da op i det hus hvor vi skulde tilbringe vår barndoms tid. Endnu så mange år efter står det tydelig for mig. Når jeg lukker øinene kan jeg se det hele.

Huset var bygget av en bror av onkel Flood, en meget rik, men svakere mand, der døde som ungkar kort før vi kom til Porsgrund. Der gikk en bakke op til huset, beplantet med trær til hoire side var haven og til venstre en løkke. Når vi kom ind av porten var der et stort firkantet gårdsrum med et duehus i midten. Uthus var bygget rundt om, til venstre rullebod, drengestue og stald, til hoire matbod, bryggerhus, og mors vedrum. Midt for var der utgang til løkken og et stort vognskjul med mange gamle underlige vogne og vedrum for dem der bodde i første etage. Anden etage var bestemt for os. Der førte en bred umalet trappe op til den, og hvor mange gange vi har ramlet op og ned ad den trappe!

Når vi kom op var der midt for et vindu ut til gåden. Til venstre var en dør der førte ind til tantes værelse og til høire en lengere gang der gikk til vårt kjøkken. Og så enda en gang der førte ind til en stor sal, som vi egentlig ikke hadde ret til uten som gjennomgang, da mors dagligværelse lå på den ene siden av den og ”gråværelset” på den anden. Dette værelse hadde onkel Flood forbeholdt sig til gjeteværelse for 1ste etage.

Gjennem kjøkkenet kom vi ind i soveværelset et litet etfags værelse hvor mor hadde anbragt senge en stor dragkiste et vingebord ved vinduet og noen stoler. Vi lå to i hver seng, der var ikke plads til andet. Mor lå selv på sofaen i dagligstuen. Den var et tofags hjørneværelse, hvis vinduer vendte ut mot haven. Sollys og livlig var den stue, inderlig hyggelig indredtet uagtet al sin tarvelighet.

I soveværelset spiste vi middag da ved vingebordet sat midt på gulvet og dekket. Morgen og aften spiste vi i kjøkkenet, å, det hyggelige kjøkken! På langveggen nærmest gangen stod en lang sengebenk med trælok og mørkmalet. Der sat altid tante og mor like ovenfor med ryggen til komfyren, hvor thekjedlen stod og sprutkogte. Midt på gulvet et lidet avlangt bord med 4 små stoler, hvor vi barn nød vort melk og brød om morgenen og grøt og melk om aftenen. Dette lille bord blev flyttet fra kjøkkenet til soveværelset eftersom vi hadde bruk for det. Vi sat altid ved det og leste vore lekser og midt på det stod en liten tranlampe av blikk. Den blev fuldt med tran og nogen tråder av være, som vi hadde og trak op i med en når, men like sur var den altid, si vi kalde den Bertel, og vi var temelig store før Bertel måtte fortrekke. Lamper og lys var på den tid dyre. Mor og tante brukte oljelamper, en egen sort, som dere vist ikke har seet en gang, men det var meget klus og greier med at holde dem blide også, det husker jeg.

Hver morgen holdt mor andagt for os alle, piken kom også ind da. Det er forunderlig med Guds ord! Endnu så mange år efter kan jeg føle den hellige fred hvile over os alle, når mor leste. En besynderlighet må jeg fotelle. Vi hadde en stor grå kat som altid sat bak komfyren, men straks den hørte mor begynde at lese, kom den frem meget høitidelig og satte sig midt på gulvet og rørte sig ikke før mor var ferdig.

Alt hva vi barn spiste av var av blikk, alt vaskevandsstel likeså, et blikkrus til at drikke vand av og en flaske med vand i. Jeg gad vite hvad nutidens forvente barn vilde si, hvis man bød dem det, men vi hadde ingen skade av det, at vi var tarvelig vant.

OPPTEGNELSER 3

Opptegnelser Bibba Hoell – 1

Postet den av

Introduksjon:

Jeg har en kopi av en kladdebok med ”Opptegnelser” etter Bibba Hoell som beskriver hennes barndom i Porsgrunn ca 1840 og utover. Kladdeboka er ganske tykk så den blir publisert gjennom flere innlegg her. Den er håndskrevet og ikke alle ord er mulig å tyde så det blir noen ”?” der jeg ikke helt skjønner hva det skal være. Jeg har beholdt ortografien og ikke oversatt til moderne rettskriving.

Hvem er Bibba? Hun er døpt Birgitte Augusta Fabricius, født i Trondheim 1835 og død i Oslo i 1912. Hun er søster til min tippoldemor Elisabeth Marie (omtalt som Betsy, gift Myhre). Hennes barnebarn, som da er min farmor, ble døpt Elisabeth Marie (men ble kalt Monna).

ElisabethMed3Dotre_crop_800px

Her er Elisabeth Jørgine Birgitte Fabricius, født Aall i 1810 med sine døtre Elisabeth Marie (Betzy), Constance og Birgitte (Bibba). Betzy er min tippoldemor og Bibba er hun som har skrevet kladdeboka.

Bilder er et fotografi av et «daguerotypi» jeg har arvet. Et annet daguerotypi jeg har arvet fra samme slekt er fra 1856. Er dette fra samme tid tro?

Opptegnelsene forteller om en barndom uten far. Faren døde bare 40 å gammel og etterlot seg kone og fire små «pikebarn». Han het Jacob Schiwe Fabricius og var bl.a. Artillerikaptein, født i København 13.7.1800, vokste opp i Porsgrunn og død i Christiania 31.10.1840.

Bibba skriver om ”bestefar Fabricius” som er Jens Schow Fabricius 1758-1841. Hun skriver at han døde mens de bodde hos ham og det kan stemme med at han dør 1841. Han var Eidsvollsmann og bodde i Porsgrunn. Han er omtalt i Wikipedia og sies å være opphavet til «Enige og Tro inntil Dovre faller».

Mer om moren til Bibba kommer senere.

OPPTEGNELSER DEL 1

Min første erindring er fars død. Jeg var den gang 4 år da far døde i 1840. Altså er det lidet jeg kan mindes ham. Jeg kan huske at mor faldt grædende i en sortklædt dames arme, og at der blev en hel del omflytning hos os. Vi bodde den gang her i Kristiania. Her er også Marie født. De to eldste Betsy og Constance er født på Stokke hvor far fik en chefsgård. Så blev han forflyttet til Tronhjem og der blev jeg født. Det var en besværlig flytning frem og tilbake, hele veien ble kjørt over land og de var mange dage om det fortaltes meg.

Da far var død og mor sat igjen med os 4 pikebarn var det trist nok med kun 180 speciedaler året i pension. Mor hadde i midlertid mange gode kjærlige venner der hjalp hende. Hun fik tilbud fra sin svoger konsul Jørgen Flood, at hvis hun vilde flytte til Porsgrund så skulde hun der får fin bolig i en gård der tilhørte ham. Dette smukke ?flak” av onkel Jørgen har jeg aldrig glemt. Gud velsigne ham for det!

Det ble da bestemt at vi skulde flytte til Porsgrund tidlig på vaaren i 1840. Vi tok ind hos bestefar Fabricius, som levet da. Det må ha været en besværlig flytning for mor. Vi barn så jo intet til det, jeg husker kun at vi kjørte over land i to bredsleder, at vi overnattet flere gange og at vi blev pakket ned i store forposer av grønt verken og foret med saueskind. Disse blev så knyttet om halsen på os, en meget praktisk måte at få os til at sitte stille og heller ikke fryse os fordervet.

Omsider kom vi da frem. Jeg kan endmere huske at vi stanset utenfor bestefars gård på Osebakken og at den kjørlige tante Betsy Brun, bestefars pleiedatter, tok imot os.

En tyk gammel dame der var bestefars husjomfru var jeg altid litt bange for, hun syntes vel det var brysomt at få fire sådanne småtroll i kost og logis. Bestefar sat med et sykt ben så vi kun enkeltvis måtte komme ind til ham og blev også advart om ikke at forstyrre ham. Jeg kan kun huske ham som en pen, gammel mand med hvidt hår og venlige øine. Han var imellem ut at kjøre, hadde vogn og to hester og da var enten tante Betsy eller mor med, og vi barn fik hver vor tur til at kjøre med.

En gang kan jeg huske at jeg sat ved siden av kusken og så sa bestefar til ham at den ene hest var så gammel at den skule skytes. Jeg blev ganske bedrøvet og bad kusken endelig ikke si det hoit for at hesten ikke skulde vite det.

Vi var hos bestefar en tid. Hvor lenge husker jeg ikke, men han døde mens vi var der. Jeg kan godt huske at jeg blev ganske stiv av redsel og lenge efter lå våken og så det stive ansig i kisten. Jeg var vistnok et nervøst barn, men ingen trodde på sådant den gangen. Begravelsesdagen var vi barn hos onkel Floods. Jeg kan godt huske vi sat i vinduene der og så det storartede ligtog drage forbi.

OPPTEGNELSER 2 – neste del av opptegnelsene